Det svakeste ledd...

Diagnosen var et faktum. 

Legen ringte meg og sa at alle prøvene indikerte at det var kreft, og at de ønsket å fjerne hele skjoldbruskkjertelen min. 

Thyreoidea- du er det svakeste ledd- Adjø! (Svakeste ledd .. haha..) 

 Så hva gjør man? 

30 år, mamma til to gutter på 8 og 10 og ei lita jente på 1.. 

Husmor, engasjert, har tusen prosjekter og planer. Arbeidslivet er så og si ikke startet enda. Man har nettopp fått en telefon fra en ukjent mann som har avslørt en hemmelighet kroppen din har skjult for deg. Hvor lenge har kroppen "ført deg bak lyset"? Når flyttet blindpassasjeren min inn? Var det da jeg var 18 år og bodde i Tromsø å var rødruss? Eller var det da jeg var 20 og akkurat hadde blitt mamma for første gang? Var det den gangen jeg hadde influensa i over 14 dager- og immunforsvaret var på bunnen etter barnehagestart for begge guttene mine? Eller var det mer nylig? Da vi var på Gran Canaria på ferie? Eller før jeg ble gravid med minstemor? Etter fødselen hennes- da vi tok med hjem en perfekt lillesøster og fikk bli kjent med henne og familien ble en komplett familie på 5? 

Når bestemte kroppen min seg for å åpne døra på gløtt for det her "udyret"? En uønsket og grusom gjest som hadde planer om å ødelegge både kroppen min og livet mitt? Som bare kom og tok seg til rette? Uten å spørre om han fikk overnatte? Uten å be om husly når det regnet ute? Uten så mye som et lite pip om at han var der... Han satt bare der.. Stille.. Laget ikke en lyd. Prøvde å gjemme seg. Og det hadde han nok klart lenge. Det er det som er det "syke" i dette. Jeg hadde ingen aning om det som skjulte seg i min egen kropp. Naiv- ja det har jeg nok vært. Jeg har prisa meg lykkelig for at jeg har fått være så frisk som jeg har vært. Sjeldent og aldri syk. Sterkt immunforsvar. Aldri vært på sykehus og utenom sterk allergi- svært lite plager. Men så har denne blindpassasjeren bosatt seg i meg.. Og tilfeldigheter ville ha det slik at jeg fikk vite om ham! 

For når folk kommer bort til meg - gir meg en klem og uttrykker sin overraskelse - "Herregud jeg ante ikke at du var syk engang"! Da må jeg faktisk innrømme for folk at "Nei- du det ante ikke jeg heller!" 

Fra naturens side har jeg vært "velsignet" med to store fordeler.. Altså fordeler som i pupper! (Og dere med store pupper vet at det er et sååå dårlig beskrivende å kalle dem for fordeler- de er stort sett bare ulemper!) Jeg søkte derfor om brystreduksjon her for et par måneder siden. I forbindelse med denne søknaden måtte legen min sende inn blodprøver. Resultatene av disse viste lavt stoffskifte. Dette kom ikke som et sjokk da mange i min familie plages med dette. 

Jeg fikk en fin "liste" over de vanligste symptomene på lavt stoffskifte og spørsmål om jeg hadde følt meg sliten i det siste... 

"Tja- la meg tenke" :

 Jeg har tre barn. Barn er slitsomme. Jeg har vært gravid, født og ammet siste barnet i nesten 2 år. 

Å være gravid er slitsomt- man er trøtt og uopplagt hele tiden. Man føder barnet - det er jo slitsomt level 1000 bare det! Og så kommer spedbarnstiden. Uten søvn, våkenetter, amming osv osv. 

SÅKLART har jeg vært litt sliten i det siste. 

Jeg har til og med merket det selv.. At når jeg kommer hjem fra jobb, eller middag og lekser og leking med barn- at jeg er dødssliten! Helt kaputt! Men man må "suck it up"- og så gjør man det hele om igjen dagen etterpå. .

*

Men - ja.. Jeg har kanskje vært litt eksta tung og sliten i det siste. Har kanskje vært ekstra kortluntet mot mannen. Har valgt å bli hjemme på ettermiddagen i stedet for å ta familien med på besøk osv. 

Men likevel. Det var faktisk ekstremt godt å få en liten forklaring. Eller unnskyldning for segselv- Lavt stoffskifte tuller til hele energinivået ditt- og det er vanligere enn man tror å måtte medisineres mot for høyt eller for lavt stoffskifte. 

Ok.. Diagnosen lavt stoffskifte : CHECK

Har faktisk glemt å spørre legen om det var noe i blodprøvene som han ikke nevnte for meg da eller om han bare ville være grundig- men han henviste meg iallefall til ultralyd av skjoldbruskkjertelen på et senter som tar unna ultralydkø osv for sykehus. Ikke et ord om noe annet enn at han ville se på størrelsen av kjertelen ved oppstart av levaxin. UL av kjertelen gikk fint. De fant en knute på kjertelen men betrygga meg om at dette var helt normalt. 70 % av de som plages med kjertelen kan få "muskelknuter".. Helt totalt ufarlig.. 

Ring Ring... Hvem der? .. NAIV.. NAIV HVEM? Naiv som ikke da får en liten tanke at dette kan være kreft? Eller? 

De nevnte aldri ordet kreft eller ondartet osv. Jeg gikk ut derifra like lykkelig uvitende som da jeg gikk inn.. Jeg hadde en helt vanlig knute inni der en plass.. Jaja.. 

Så kom innkallingen til sykehuset i posten. Skjønte egentlig ikke hva jeg skulle. Tenkte at det kunne være den måtte registreres på sykehuset siden jeg hadde vært på det private senteret. Ikke et sekund i forkant var jeg innom tanken at dette kunne være noe farlig. Legen sa heller ikke noe da jeg var på kontroll. Så jeg møtte opp på sykehustimen. Hadde kjørt alene til Tromsø. Hadde levert barna i barnehagen og på skolen som vanlig den morgenen. Jeg hørte på radio på turen, lo av et morsomt program. Jeg skulle gjøre 1000 ærender etter timen på sykehuset, så håpet ultralyden gikk fort. 

Radiologen som skulle ta ultralyden var hyggelig. Han tok en UL i full fart- tok knappe 5 minutter. Så sier han at han vil være på den sikre siden med den knuten så han ønsker å ta en biopsi. Ok- skal jeg komme tilbake en annen dag da? -spør jeg. Nei- jeg tar den bare nå- Og frem med nåla. Biopsien var litt ekkel- men gjorde overhode ikke vondt. Så sa han at jeg måtte vente til overlegen var ute av operasjon fordi han ville at han skulle forklare meg litt ang det å operere ut halve eller hele skjoldbrusskkjertelen. (Enda fokus på at det er vanlig å måtte fjerne kjertelen om man plages med lavt stoffskifte osv) 

Jeg sulla rundt i en time på sykehuset. Jeg prata i telefonen, spiste lunch i kafeen, surfa litt på instagram og irriterte meg litt over at jeg nå måtte bruke over 1 time på sykehuset. 

Jeg ble ropt opp. En kirurg hilste på meg i gangen, og pekte inn på et kontor. Bak han fulgte en sykepleier. Jeg titta rundt meg på kontoret. Et helt vanlig doktorkontor. En skrivepult, noen bokhyller, noen brosjyrer i en holder på veggen. Et helt vanlig rom. Passe stort. Passe med luft for å puste i... 

Var jeg helt blind som ikke hadde vært innom tanken engang? 

Diagnose Kreft: CHECK....