Kreft i Skjoldbruskkjertelen

Skjoldbruskkjertel­kreft

- Cancer Thyreoidea

Behandling: Valg av behandling avhenger blant annet av pasientens alder, hvilken type kreft du har, hvor utbredt den er, din allmenntilstand og om det er en nyoppdaget kreft eller et tilbakefall. 

Skjoldbruskkjertelkreft kan behandles med operasjon, medikamentel behandling, radioaktivt jod og utvendig strålebehandling.

https://kreftforeningen.no/om-kreft/kreftformer/skjoldbruskkjertelkreft/

Utbredelse og overlevelse:

I 2015 ble det diagnostisert 363 nye tilfeller av kreft i skjoldbruskkjertelen i Norge. Sykdommen rammer flere kvinner enn menn, 262 kvinner og 101 menn. Halvparten er under 50 år.
Denne kreftformen har som regel et langt snillere forløp enn andre typer kreft, og de aller fleste blir helt friske.
Skjoldbruskkjertelkreft deles i flere ulike typer. De vanligste er høyt differensierte, som betyr at kreftcellene har mange av de samme egenskapene som de normale skjoldbruskkjertelcellene og vokser relativt langsomt.
Andre høyt differensierte typer skjoldbruskkjertelkreft er:

• Differensiert skjoldbruskkjertelkreft
• Papillær skjoldbruskkjertelkreft – utgjør ca. 70% av tilfellene.
• Follikulær skjoldbruskkjertelkreft – utgjør ca. 15% av tilfellene.•
• Udifferensiert anaplastisk skjoldbruskkjertelkreft og lite differensiert skjoldbruskkjertelkreft – utgjør 5 % av tilfellene.

Enkelte familier kan ha arvelige tilstander eller syndrom som gjør at de har en høyere risiko for å utvikle medullær skjoldbruskkjertelkreft. Den utgjør 5-10 % av tilfellene.

Sånn.. Fakta på bordet! 

Når man får servert ordet kreft på et fat- er den "normale" reaksjonen panikk. 

Første tanke er "FUCK"! På godt nordnorsk 

"KA FAEN"? 

Man ser for seg begravelsen sin. Man ser for seg å miste håret, og sakte bare forsvinne.. inn i kreften og ut av livet. Bare ordet kreft blir sagt kjenner man pulsen øke. Man kjenner det knyter seg i magen og man tenker "åh- men heldigvis rammer det ikke meg men andre"! "TAKK gud for at det ikke rammer meg"!  Og når nå ordet er sagt og bordet har "fanga"... Og diagnosen er skrevet ned med fancy legeord... Da sitter man der.. Å ikke kjenner igjen kroppen sin. Man føler seg lurt. Man føler man var frisk den ene dagen og PANG! 

Og så går man igjennom hele repertoaret av følelser og tanker. 

Man kan saumfare internett, google seg blå etter informasjon, diskusjonsforum og støttegrupper. Man finner forskningsartikler og statistikker... Og så kverner man alt dette rundt i hodet sitt. Som en grøt....

Legen/kirurgen som gav meg diagnosen forklarte (slik det står over her fra kreftforeningens nettside) at kreft i skjoldbruskkjertelen er en "snill" kreft som oftest. Han fortalte meg at det var gode prognoser til å kunne bli helt frisk. Han betrygga meg med at kirurgene er dyktige og man får sjeldent komplikasjoner og plager etter en operasjon for denne typen kreft. Han fortalte til og med (legehumor såklart!) at om man skulle VELGE seg en type kreft, så var det et bra valg å velge skjoldbruskkjertelkreft! Jess... Jeg VALGTE "rett" type! Jeg VALGTE den "lette" typen kreft! Hurra? 

Så når alt dette "positive" er lagt frem og de ber deg fokusere på dette- hva gjør den teite hjernen? 

Jo- han henger seg opp i detaljer! Han fokuserer ikke på at rundt 80% blir friske- nei han roper til deg- "Ja- men du kan jo være blandt de 10% som ikke blir det"!! 

Han fokuserer ikke på at operasjonen egentlig er en rutineoperasjon.. Et lite "inngrep"... Han krisemaksimerer og forteller at det finnes mennesker som legges i narkose og bare aldri våkner igjen!

Og uansett hvor mye man prøver å tenke på at det i de fleste tilfeller går helt fint- så klarer hjernen å ødelegge alt med å fortelle at sangen på radioen nok hadde blitt fin i begravelse!! 

Faen! Dritthjerne!  

Jeg har valgt å være åpen om diagnosen min. 

 Jeg er en supersosial person. Jeg er glad i mennesker og prøver å være en god venn og medmenneske. Jeg er en "snakker".. Jeg bærer følelsene mine utenpå kroppen, og gråter lett. Det skal mye til for at jeg blir sint, og jeg hater å være sur. Jeg mener mange bærer på ting som hadde blitt så mye lettere om de hadde klart å snakke med noen om det. Åpenhet føler jeg er kraftig undervurdert i vårt samfunn. Vi skal være så jævla perfekte. Vi skal klare alt, vi skal ha det så perfekt hjemme, vi skal bli noe, utrette noe, føle oss bra, se bra ut, være engasjert...Vi skal prestere noe! Vi skal ikke gråte, vi skal ikke vise hvor dritt vi har det inni oss. Vi skal ikke være sliten. Vi skal ikke ha panikk. Vi skal ikke ligge tom på en sofa å bare stirre ut i luften hele dagen. Vi skal ikke gråte hysterisk og hyperventilere. Vi skal ikke være livredd for å gå ut døra. Vi skal ikke lavær å dusje en hel uke fordi man ikke klarer å gå ut av senga.

Vi skal ... Vi skal ikke... 

Åpenhet! 

Å sette ord på følelser. Å si de ordene man er redd for å si. Å kjenne på tårer og frykt. Å bare sitte sammen med en venn og hikstegråte. Å gi en klem fordi det ikke er noe annet man kan gjøre. Man kan ikke fjerne det som gjør vondt. Man kan ikke si hokus pokus og så er alt bra. Kanskje man bare trenger noen som kommer å ser på "konsentrasjonsløse" tv-serier som Kardashians sammen med deg. En lapp med oppmuntrende ord. En bilde fra en morsom fest sammen for flere år siden. En lang klem når man møter noen på butikken. 

Tør man å vise at man ikke har det perfekt? 

Tør man å svare at livet er grusomt når man får det vanlige spørsmålet "nåh-hvordan går det med deg da"? 

Jeg føler at jeg blir kjent med kreften min når jeg snakker om den. Jeg må godta at den er en del av meg (forhåpentligvis er den en tilbakelagt del nå etter operasjonen) men den er uansett en del av min historie. Jeg vil uansett se tilbake på høsten 2017 som det året jeg fikk diagnosen kreft, ble operert for kreft i skjoldbruskkjertelen ... Og forhåpentligvis det året jeg ble FRISK fra kreft! <3

-Hege