kreft...
Kreft...
Kreft...
KREFT...
........
All luft i det lille rommet ble sugd ut. Veggene trykket seg mot meg. Fra å være et helt normalt stort kontor, føltes det som vi satt i en skoeske. Kirurgen, sykepleieren, jeg ... og kreften min!
Jeg kunne smake luften i rommet. Jeg kjente tårene renne ukontrollert nedover kinnene mine og hele kroppen skalv. Jeg hørte musikk i hodet. Bakgrunnsmusikk i en dårlig film. Min film.
Sykepleieren ga meg det ene papirlommetørkelet etter det andre. Snørr og tårer.
Hun holdt en hånd på kneet mitt som en slags trøst. Den var tung og varm. Den skalv ikke, men lå stødig og avslappet som en katt på kneet mitt.
En malende, varm katt...
Jeg så munnen til kirurgen røre på seg. Som om han var med i en stumfilm fra gamledager. Eller som han var en gullfisk som gapte. Han bevegde leppene.. Sa sikkert mye nyttig og beroligenede. Men ikke pokker om lyden hans nådde ørene mine. Han strakk seg opp på veggen etter en brosjyre. Jeg så skremt på ham. Som om det var et samuraisverd han trakk mot meg. Som om han sto der meg en ladd pistol rettet mot meg.. Og jeg sto der helt ubevæpnet. Han la brosjyren på bordkanten foran meg. "Kreft i skjoldbruskkjertelen" En brosjyre fra det Norske helesevesenet. Jeg turte ikke engang se på den. Jeg bretta den hardt sammen.. Mange ganger.. Den ble en liten firkant tilslutt.. Men brosjyren ble ikke borte.. Så jeg stappa den i veska mi sammen med snørrpapir.. Der fikk den ligge.. Ligge å skjemme seg!
Så var gullfisken ferdig å gape.. Eller kirurgen ferdig å forklare.. Sykepleieren reiser seg også opp. Så får jeg en klem. Jeg får en klem av kirurgen. "Sånn- nå har jeg brukt mine magiske kirurgiske krefter- nå er du frisk"... - Eller.. Nei, det var ikke slik. "Sånn- da snakkes vi på telefonen da"- sa han og gikk ut døra. Ut i friheten. Ut til lunch. Kanskje han skulle spise et pizzastykke i kantina. Ta seg en kaffe sammen med gode kollegaer. Og snakke om kirurg-ting. Greys Anatomy..
Han gikk ut av rommet og hadde gjort jobben sin. Han hadde fortalt en 30 år gammel 3 barnsmor at hun hadde kreft! Han hadde lagt frem prognoser og fortalt om operasjonen. Han hadde sagt ord som follikulær type, tyroidea, radioaktiv jod og spredning.
Og så var han fri.
Og igjen sto jeg..
Og hadde plutselig fått en uønsket gave.
Jeg satt igjen med svarteper..
"Den som kommer aller sist skal i den soooorte gryyyyyyyte... "
KREFT!
...........
Jeg heter Hege. Er 30 år gammel og kommer fra et lite tettsted uttafor Tromsø. Jeg har 3 barn, er gift, tar videreutdanning i rus og psykisk helse, miljøterapaut, interiørfrelst, familiekjær, følsom, positiv og engasjert. Og jeg har kreft.....
Jeg har alltid elsket å skrive!
Fra jeg lærte meg å skrive som 5 åring har jeg fylt ut side på side, dagbok etter dagbok.
Lister.
Jeg elsker lister! Få ting gjør meg så rolig og glad som en fin liste. "Julegaveliste". "Filmer jeg har sett". "Bøker jeg vil lese". "Hva skal ryddes i huset"..
Skal ikke påberope meg at jeg er flink til å skrive. Jeg har vurdert journalistutdanning, men jeg er særs dårlig på å forholde meg i korthet. Jeg "babler" når jeg skriver. Jeg skriver det jeg tenker. Og jeg tenker MYE! Så tilbakemeldinger på norsktentamen i 1. vgs lød "Du skriver godt Hege, men du er starta på en roman- ikke en novelle. Prøv å ikke skrive 23 sider på en tentamen"!
Så hva gjør man når man har millioner av tanker i hodet. Millioner av spørsmål, frykt og usikkerhet. JEG rabler. Jeg skriver så det knitrer i tastaturet. Fingrene danser bortover, og etterlater seg en sti av bokstaver på skjermen min. Ord. Ord etter hverandre. Trenger ikke alltid å gi en mening. Av og til er setningene rare og gir null mening for andre- og heller ikke for meg. Men slik er tankene.. De dukker opp, varer litt, og så forsvinner de. Men om man skriver dem ned så blir de værende litt til. De blir værende slik at man kan lese dem en gang til. Tenke dem en gang til. Av og til er det en bra ting. Av og til kan det være dumt.
Men i går kveld da jeg la meg og ikke fikk sove på grunn av alle tankene som galloperte rundt inni topplokket mitt- innså jeg at jeg måtte skrive for å roe dem. For å temme tankene må jeg skrive dem ned. For da låser jeg dem litt fast.
"Bordet fanger"...
Så mens jeg lå der hadde jeg "forfattet" de første tre innleggene i dagbok-bloggen min. Jeg fikk umiddelbart en ro. For en systemfreak som meg gir det meg ro når ting er sortert. Når ting har en plass de hører til og skal være - som en puslespillbrikke som bare finner den rette plassen. Slik var det i dag når ordene kom inn hit..Om jeg skriver kun for meg selv, eller om jeg vil dele vet jeg ikke enda. Kanskje det blir med disse første intense dagene med rydding i ord. Kanskje dette blir noe jeg liker å gjøre. Kanskje kan disse ordene jeg rabler ned gi en liten trøst til en annen mamma som akkurat har fått en varm sykepleierhånd på kneet sitt og beskjed fra Greys Anatomy-legen at "du forstår at det er kreft du har ja?"
-Hege
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar