Er dere klar over hvor heldige vi er som bor i Norge egentlig?
Man tenker over det når man ser bilder fra flyktningeleirer i Syria, vi tenker over det når vi ser bilder fra krigsrammede land, der barn er skutt og drept i attentater, og når vi tenker på barn livstruende tynne med fluer surrende rundt hodet.
Men når man får møte det norske helsevesen på "kloss hold"- det er DA det virkelig synker inn..
Det er da man får kjenne at man er så utrolig heldig som har de rettighetene og tilbudene som vi har. Såklart finnes det unntak- desverre, men jeg tror de fleste som kommer i den situasjonen der de
virkelig trenger hjelp- sitter igjen med følelsen av takknemlighet.
Jeg fikk vite at jeg hadde kreft tirsdag 26.september.
Allerede èn uke etterpå fikk jeg brev med dato for operasjon.
10. oktober...
Jeg ble antydet at de hadde tidsfrist på inntil 5 uker, nå tok det bare 14 dager!
Det var godt at det gikk fort. Samtidig var det skremmende.
Sjokktilstanden rakk aldri å dempes..
Jeg fikk beskjed om å komme til sykehuset dagen før operasjonen- Jeg skulle skrives inn, diverse prøver skulle taes og jeg skulle få møte kirurgene som skulle operere meg.
Jeg tok med meg mannen min, og barna fikk være sammen med besteforeldrene og tantene sine.
Hele dagen gikk med til blodprøvetaking og diverse avtaler.
Jeg gikk fra den ene avdelingen til den andre.
Slange inn i nesa og sjekk av stemmebånd på den ene avdelingen, full helsesjekk på en annen.
Det ble litt gråting den dagen også..
Å måtte gang på gang snakke om det som var så skummelt var tøft.. Men alle jeg møtte på var så forståelsesfulle.
Siden jeg nå var innlagt fikk jeg overnatte gratis på pasienthotellet(inkludert mat) til operasjonsdagen.
Surralistisk å ligge på et ganske så flott hotell, ligge å se på tv-serier og "slappe av" på kvelden, og bare vente på noe SÅ ukjent og skremmende. (for meg såklart! Jeg har aldri før vært innlagt for noe annet enn fødslene til barna mine.) Jeg sov ekstremt dårlig den natta. Våknet flere ganger, frøs og svettet om hverandre. Skulle jo faste- og helt snodig- jeg stressa over at jeg plutselig skulle "glemme" dette av og spise noe. Eller spise i søvne! haha.. Har ALDRI vært et problem for meg å gå lenge uten mat, men akkurat denne dagen var jeg så nervøs og stressa over akkurat den fastinga.
Jeg våknet at første pling av alarmen jeg hadde på telefonen. Hadde god tid, men stressa sånn på morgenen at jeg hadde fått ALT morgenstell unnagjort på 10 minutter , og ble sittende å bare stirre ut i luften i nesten en halvtime før mannen min kom for å gå ned til avdelingen sammen med meg.
Dagen var kommet..
Ned på operasjonsavdelingen. Litt papirarbeid og samtale med operasjonssykepleier der, og så var det rett inn på "oppvåkningsrommet". Her fikk jeg seng, operasjonsklær og varmeteppe. Så gikk jeg selv inn på operasjonsstua.
Operasjonsstua- så hvit og kald.
Men folkene i rommet hilste alle sammen på meg- og gjorde sitt. Noen festa elektroder på meg, noen la pute under nakken min, noen fortalte om maska jeg skulle få over munn og nese, og noen så tårene mine som rant ukontrollert ned kinnene mine. Jeg var så sinnsykt redd. Vet ikke helt hvorfor, for jeg følte meg godt tatt vare på. De var hensynsfulle og beroliga meg, men likevel var jeg så redd..
Så sovna jeg..
Fra her husker jeg ikke så mye hva som har skjedd. Men operasjonen gikk fint. Tok ca 3 timer, og oppvåkninga gikk visst også helt normalt. Jeg har faktisk ikke minner fra timene etter- og husker ikke noe før jeg ble trilla ned på avdelingen (som på UNN heter gynekologisk, urologisk og endokrinologisk sengepost)
Her husker jeg at jeg var ekstremt trett. Jeg hadde ikke vondt, men var skikkelig surrete i hodet og slapp. Mannen satt ved siden av senga å så på serie på telefonen sin mens jeg sov.
Plutselig kjente jeg noe rart. Jeg våkna av at noe gradvis endra seg. Jeg trodde det var narkosen og smertestillende som "gikk ut av kroppen", og reagerte umiddelbart. Jeg sa til mannen min at noe kjentes rart ut. Det var et voldsomt trykk i halsen min. Først kjentes det ut som jeg hadde fått noe i halsen. Så endret følelsen seg til å kjennes ut som noen holdt en hånd på halsen min. Vi ringte på hjelp. Sykepleierne som kom, så at halsen min var hoven, og de kontaktet legen. Bare på den tiden legen brukte på å komme- endret følelsen min seg raskt. Det ble mer og mer trykk på halsen. Det føltes som noen prøvde å kvele meg. Jeg var hes i stemmen etter operasjonen, men fikk godt frem hvor ekstremt ubehagelig det var. Jeg sa helt klart at her er noe galt! Det var helt jævlig følelse å gradvis få vanskeligere og vanskeligere for å puste.
Og "vips" på dro vi...
Da fikk de det litt travelt plutselig. Jeg ble trilla ut i gangen, ut i heisen, og tilbake på operasjonsstua. Tid til en bitteliten hils på en anestesilege- og der sovna jeg igjen!
Og NÅ snakker vi om å være "blurry" altså!
Når jeg våkna igjen, var jeg intubert og lå på intensiven. Det satt en sykepleier ved siden av senga mi og så på meg- og på apparatene.
Hva i alle dager var det som hadde skjedd? Jeg var superforvirra. Hva var klokka? Hvor var jeg? Hvor var mannen min? Hva hadde gått galt?
Jeg fikk ikke ut en lyd- men fikk vinka på sykepleieren..
...........
